Lunsj med Phosuppespesialisten

Med et lengre Vietnam-opphold på cv´n kan Benni lett skilte med doktorgrad i phosuppe. Så da vi havnet på en av de hundretalls Vietnamesiske restaurantene som finnes i Berlin viste hun ingen nåde mot kjøkkenet. Phosuppen skulle til pers. Jeg har aldri hørt om phosuppe, så Benni forklarte mens vi ventet på maten.
Pho er en vietnamesisk suppe. Viktigst av alt er kraften, der merker man veldig forskjell om det er terning eller tre dager på komfyren. Så skal nudlene ikke være en eneste vase og gjerne hjemmelaget, men det tviler jeg på at det er så veldig mange som gjør. Kjøttet eller sjømaten skal ikke være ferdigkokt før man putter det i suppa, slik at det blir overkokt, gummiaktig og jævlig. Friske spirer må til og gjerne en fin liten asjett ved siden med grønne greier som jaffal skal innebefatte thai-basilikum, ei litta chilifrukt og lime som man kan klemme over herligheten. Noen steder flotter de det til med sprøstekt løk på toppen.
Jenta vet hvordan hun skal ha suppen sin altså. Ettersom maten enda ikke hadde kommet, og Benni er en effektiv pratemaker rakk hun å fortelle meg om sitt forhold til å spise ute.
Når man først tar seg friheten å gå på restaurant ser jeg ingenting i veien for å ta seg friheten å bestille det samme hver gang, og gjerne bestille desserten først. Det er jo du selv som bestemmer.
Selv har jeg ingen retter jeg må bestille hver gang. Det er nok å forholde seg til at det skal være veggis eller fisk, og at veggismaten skal inneholde en form for proteinerstatning. Enten det er tofu, linser eller bønner. På Bar Beleg hadde de ikke et phosuppe i veggisstyle så jeg endte på en stor kokossuppe med tofu. Suppen var en herlig miks av fyldig kokos med en tøtsj av syrlig tomatsuppe. Mer enn godkjent lunsj fra min side. Men hva mente spesialisten om phosuppen?
Jo, den var helt grei. En femmer på en skala fra en til ti. Men dette er ikke den beste vietnamesiske restauranten i Berlin, den finner du i Skalitzer Strasse.
Så før jeg får spurt mer om denne restauranten i Skalitzer Strasse må hun løpe for å rekke jobb, men noen dager senere får jeg en mail med noen viktige tillegsopplysninger.

Heisann hoppsann
Her kommer noen diggale tilleggsfaktum:

Jeg liker maten min lunka, slik at jeg kan sluke den, men det er faktisk et must at phosuppen kommer varm som satan. Det er knapt mulig å spise uten å sprute seg selv ned til mer eller mindre grad.

Hvem matvrak kan vel ikke kjenne seg igjen i det?

Hun sa imidlertid ikke noe om den restauranten hun nevnte, men kanskje det er noen Berlinfarere som vet hvem hun mener??